De siste årene har han pendlet mellom tre helt forskjellige verdener. Eneboligen utenfor Oslo. Leiligheten og ingeniørkontoret i den stinkende og belastede millionbyen Nairobi. Og idyllen Lake Victoria Safari Village, der han prøver å skape seg en turistfremtid.

Eller muligens for en rask liten trekant - de er i parringstiden nå, forklarer Loice.

Så bryter de vannflaten, super luft mellom digre tenner. De utstøter lyder som likner på kraftige julebord-rap. Før de forsvinner i dypet et minutt eller tre.

På få år har Loice og Odd Bredo omskapt eiendommen fra utilgjengelig krattskog til perle. Hvit strand, tre tradisjonelle afrikanske hytter med stråtak - fem dobbeltrom i alt, alle med dusj og toalett. Restauranten har tak, men ikke vegger - og panoramautsikt mot solnedgangen over vakre Victoriasjøen. I hytta med Hippo Bar er flodhestene malt på veggen, og et lite fyrtårn står ytterst på pynten der den bensindrevne vannpumpa står.

Det er mitt neste prosjekt, å bygge ei norsk, rød og hvit fyrlykt på pynten. I første etasje blir det pumpehus, i andre etasje et lite, intimt restaurantrom. Kanskje bruker jeg Saltholmen fyr i Lillesand som modell. Det er et fint fyr, og jeg har mange tilknytningspunkter til Lillesand, drømmer han.

Odd Bredo er ikke blitt helt afrikaner, selv om han har fartet rundt på kontinentet siden 1979. Som for de fleste av oss, ble begivenhetene - for ikke å si selve livet - til ved slumpetreff og tilfeldigheter.

Han hadde visst sett for seg et liv bak et tegnebrett hos et eller annet firma i Kvadraturen.

Unge Odd Bredo gikk reallinja på Katta i Kristiansand. Flink i matte og kjemi og sånne ubegripeligheter. Han visste han ville bli ingeniør. Dro til England i -63, jeg har en vag mistanke om at skoleinnsatsen ikke helt kvalifiserte til opptak ved NTH.

- Vi reiste fram og tilbake med Fred Olsens «Blenheim» og «Braemar». Lugar på tredje klasse, helt framme i baugen. Det kostet lite penger, men mye sjøsyke - særlig vintertid.

Flodhestene dukker. En lang, spiss fiskefarkost padles lydløst langs stranda. Slik fiskerne på Victoriasjøen har gjort i uminnelige tider. De seks om bord trekker garn, i jakten på et utkomme til seg og sine. «Lady Mandela» står det malt på hekken. Et stolt navn, i noen år før Winnie rakk å ødelegge sitt gode rykte.

I sommer var han hjemme og feiret russens 40 års jubileum. For en litt rotløs sjel var det deilig å treffe glemte venner igjen. Flørte litt med gamlekjæresten, mimre om lyse sommernetter på Festninga og dype dykk i seidlene på Markens Grøde. Da han gikk i land på Silokaia i 1967, som nybakt ingeniør, var det ingeniørstreik og null jobbmuligheter i gamlelandet. Han startet karrieren i København, der han også fant kjærligheten.

To år senere fikk de jobb og leilighet i Oslo. Men huseieren ville ikke vite av noe samboerskap.

Vi «måtte» gifte oss, flirer Odd Bredo.

I 1979 kom henvendelsen fra arbeidsgiveren Norconsult: Om han kunne tenke seg jobb i Afrika?

Han fikk et døgns betenkningstid. Kona sa ja. Thorkild på seks og Thale på ett hadde nok lite de skulle ha sagt.

Vi var unge og eventyrlystne. Vi hadde leilighet og masse gjeld, og så lyst på muligheten til å tjene litt ekstra.

Han dro alene, hals over hode, med to kofferter i bagasjen og sommerfugler i magen. Oppgaven var å prosjektere en 600 kilometer lang vei fra Kenya til Sudan, i øde og jomfruelig terreng. En av utfordringene for den unge broingeniøren, var at veien hadde mer enn 1100 elvekrysninger.

Ved juletider dro han hjem, pakket flyttelasset, leide ut leiligheten og tok familien med til Nairobi. De levde det gode liv, på tilværelsens solside. To-tre hundre nordmenn bodde i Nairobi, det var den gang norsk bistand gikk på høygir i Kenya.

De var sammen i den norske klubben. De spleiset på buss, slik at ungene skulle komme trygt til skolen. De dro på safariturer med telt og primus, og har fotoalbumer fulle av truende elefanter og løver i solnedgang.

Familien var bitt av basillen. Etter et lite mellomspill hjemme dro de ut på ny - denne gang fikk han jobb som Norad-ekspert i det kenyanske veiministeriet.

Flodhestene snøfter dovent i vannskorpa. Men de er slett ikke så godslige som de ser ut.

Ingen dyr i Afrika, verken løver eller andre, tar så mange menneskeliv som flodhesten. Om natta går de på land for å spise gress eller annet grønt. Hvis de føler seg truet av mennesker, kan de gå til angrep. Kolossene på et par tonn er lynraske på sine korte bein. Det er derfor vi har gjerde langs stranda her, forklarer Odd Bredo.

Eventyret i Afrika tok en brå slutt i 1990. Årsaken var den kenyanske opposisjonspolitikeren Koigi wa Wamwere. Han søkte tilflukt i Norge og fikk norsk pass. Da han vendte tilbake til Afrika, ble han kidnappet av kenyanske myndigheter og stilt for retten i Nairobi. Han ble konfrontert med det mange mente var falske anklager. For å markere sin støtte, tok den norske ambassadøren plass på tilhørerbenken i rettssalen. Det falt kenyanske myndigheter tungt for brystet. Ambassadøren ble bedt om å forlate landet i løpet av fem døgn.

Den norske regjeringen svarte med å trekke ut alle nordmenn. Eiendeler og innbo ble auksjonert bort på rekordtid. Bilene ble satt inn i et lager. Bare en håndfull nordmenn ble igjen for å selge biler og hus. Da vi ble hentet av et charterfly, møtte en stor del av det internasjonale corps diplomatiqe i Nairobi opp. Det var en sterk manifestasjon. Men stansen i norsk uhjelp rammet selvfølgelig sivilbefolkningen sterkest, sier Odd Bredo.

Familien ble midlertidig installert i studentbyen på Sogn, huset deres var bortleid.

Her på Safari Village henger den røde solen i en tynn tråd over horisonten. Så klippes tråden med skaperens saks. Ildkula deiser ned i Victoriasjøen. Som ikke er noen sjø, men et hav. Bak horisonten der ute ligger Uganda. Havet er 250 kilometer bredt akkurat her, det er dobbelt så langt som Skagerrak mellom Kristiansand og Hirtshals.

Det er plutselig natt i Afrika. Men gresshoppene vil ikke legge seg. Ikke vi heller, og Odd Bredo beretter beredvillig videre.

Han fikk tilbud om ny kontrakt. Ekteskapet skrantet, de bestemte seg for å bo hver for seg. Han dro aleine til Dar es Salaam i Tanzania.

Da han kom hjem var det lavkonjunktur for ingeniører, både i Norge og Afrika.

En torsdag våren -91 tok han farvel med mor og far hjemme i Vågsbygd. Fredag satte han seg på flyet til Nairobi. Odd Bredo bestemte seg for å prøve et liv som frilans-ingeniør i Kenya. Selv om det manglet faste jobber, visste han at det ikke skortet på oppgaver.

Faren hans fløy samtidig til Oslo. Lokalpolitikeren, leserbrevskribenten, forsikringsmannen og golf-entusiasten Fridthjof Thorkildsen skulle holde en tale på Bogstad golfbane.

Da jeg landet i Nairobi lørdag, fikk jeg meldingen om at far hadde falt om på talerstolen. En lege som var til stede sa at han var død før han tok bakken.

Siden har han mistet sin mor og sin eneste søster - derfor er kontakten med Kristiansand blitt mindre de senere årene.

I mer enn ti år har han holdt det gående som frilanser, med kontor både i Nairobi og Oslo. Han har bygget broer i det meste av Afrika; Angola, Madagaskar, Malawi, Lesoto, Mali, Eritrea, Kenya, Tanzania, Uganda - og en avstikker til Burma i noen måneder.

Angola var nok verst. Et land så stappfullt av miner, at vi ikke engang våget å trø utenfor asfalten når vi skulle på do.

Så traff han Loice. Han hadde møtt henne tilfeldig flere år tidligere, men ikke holdt kontakt. Nå var hun enke med fire barn.

Hun drev to små pensjonater i landsbyen Mbita ved Victoriasjøen. Han skulle hjelpe henne med å fikse opp og bygge ut. Loice er en av de mange driftige kvinnene i Afrika som gjør gode forretninger.

De etablerte et felles selskap for det øde landstykket hun eide ved Victoriasjøens bredd. 60 mål er tomta nå. De har kjøpt litt tilleggsjord og har planer om nye landevinninger. Det gjelder å posisjonere seg for fremtiden. Det er mange som tror at økoturismen vil boome langs Victoriasjøen om ikke så mange år.

Fugleelskere har allerede registrert 159 ulike arter innenfor gjerdene til Loice og Odd Bredo. Han hadde lite arbeid på tegnebrettet, og gjøv løs med øks og sag. De så for seg en fremtid i turistnæringen, som reiseledere, safarikusker og vertskap. Nå står anlegget der, men det mangler ikke på utvidelsesplaner og ditto muligheter.

Var ikke du i tvil om hva du skal bli når du blir stor?

Jo. Dette er et perfekt utgangspunkt for seilasen inn i alderdommen. Jeg har Afrika i hjertet og ro i sjelen. Klimaet er deilig, jeg trives med 25 pluss året rundt og femten om natta. Tror kanskje at jeg har tatt min siste skitur i livet. Jeg har kenyanske venner som betyr mye. Kenyanerne har godt lune, mye humør og er lette å omgås. Det passer meg, jeg kan være en nokså glad, norsk laks.

Sier Odd Bredo, og vi mistenker ham for å ha det sørlandske understatement i behold.

Men?

Hjemme har jeg voksne barn og snart barnebarn. Det er vel noe med røttene, jeg er jo norsk, da. I alle år har jeg betalt skatt til Norge og samlet pensjonspoeng. Jeg savner fiskekaker og fiskepudding, elgpølse og aquavit. Aller mest savner jeg de lange, lyse sommerkveldene - dere får jo på en måte to dager i en, det må sørlendingene sette pris på.

Han tenker på tilværelsen i millionbyen Nairobi. En farlig by, der drap og vold hører til dagens orden. Der sultne fattigfolk ikke går av veien for å klubbe ned en hvit mann som har vært lettsindig nok til å gå ut med klokke på armen. Drapene omtales hver morgen i The Nation - i små, enspaltede oppslag.

På en måte tar livet i Nairobi slutt når mørket kommer i seks-sju-tiden. Da er det vesentlig farligere enn på dagtid. Jeg kjører sjelden bil i mørket, og må jeg - så tar jeg mine forholdsregler. Låser dørene og kjører på rødt lys. I Nairobi er det langt farligere å stanse på rødt enn å kjøre på rødt. Derfor settes de fleste trafikklysene i blinkende gult modus når solen har gått ned, forteller Odd Bredo.

En gang han punkterte fortsatte han bare kjøreturen. Stanset ikke før han var vel innenfor den bevoktede stålporten utenfor leiligheten sin. Det kostet ham både dekk og felg. Å stanse kunne ha kostet ham livet. Han har hatt gode år og flotte opplevelser i Nairobi, men er alltid på vakt - og det er ikke der han skal nyte sitt otium.

Odd Bredo har landet i Lake Victoria Safari Village. En Edens hage.

Han rister av seg bystøvet. Slurper i seg luft uten eksos. Vi har lagt bak oss 45 mil, det tar nesten ti timer på veier som aldri har hørt om vedlikehold. Rusler barbeint langs stranda og siler sand mellom tærne. Han peker og forklarer. Staben teller 12-13 ansatte; vaktmenn, kjøkkenpersonale, gartnere og stuepiker. Stolt viser han fram kokosnøttene sine. For bare fire år siden - det var da det startet - plantet han palmer. Nå strekker den seg flere meter over baken, og arbeidet hans bærer bokstavelig talt frukter. Det glimter ro og tilfredshet i øynene under Crocodile Dundee-hatten.

Ja, den er nok fra Australia, besatt med ekte krokodilletenner.

Han kjøpte den hos Cowboy-Karlsen på Fevik, under et sørlandsbesøk.

Vi skeier ut med en kald øl fra Hippo Bar under parasollen på stranda. Flodhestene snøfter. En diger balakwasi - Afrikas sort-hvite havørn - lander lydløst i treet et steinkast unna.

På en holme i nærheten hekker tusenvis av fugler. Et eldorado for ornitologer. Imponerende for oss andre. I vannkanten ligger dovne lizarder - de likner på salamandere i megaklassen eller små krokodiller.

- De er helt harmløse, beroliger Odd Bredo. Dette er blitt hans verden.

Han unner seg enda ei halv pils i varmen. Sju kroner halvliteren - Loice's fortjeneste inkludert.

Mye har skjedd siden ingeniøroppdragene tørket inn i -99. Han bygde og bygde. Tegnet, planla, prosjekterte og bygde. Pumpestasjon, trykktank og strømaggregat. Hytter og hus, ikke broer. Investerte kreftene og pengene i dette stedet.

Nå er brobyggingen i gang igjen. Han har det travelt i veiministeriet, og har ikke sett kokospalmene eller Loice siden han kom hjem fra Norge for to måneder siden.

Alt tyder på at prosjekt-oppdragene vil stå i kø fremover. Den nye regnbue-regjeringen har satt seg store mål for samfunnsutviklingen. Den skal bedre sikkerheten (slik at amerikanske myndigheter fjerner reise-advarselen mot Kenya og turistene vender tilbake), den er i god gang med å bekjempe korrupsjonen, og den vil altså bygge veier og broer for å bedre en håpløs infrastruktur.

- Jeg rives og slites litt mellom mine tre verdener for tida. Inntil videre jobber jeg hardt ved tegnebrettet for å tjene penger. Om det har noen fremtid som turiststed og levebrød, det gjenstår jo å se. Det hadde vært moro å få vist nordmenn hva Afrika har å by på, at det finnes andre verdier og kulturer enn de norske. Men jeg er jo verken hotell- eller reiselivsmann, sier en litt skremt Odd Bredo Thorkildsen.

Men bygge broer kan han.

Kanskje også mellom kulturer?